1 Jesus fortsatte: ”Der Gud regjerer, blir det som i denne fortellingen:[a] En jordeier gikk tidlig på morgenen ut for å leie arbeidere til vingården sin. 2 Som betaling ble han enig med dem om en normal daglønn[b], og arbeiderne gikk til vingården.

3 Klokken ni gikk jordeieren igjen ut og fikk se noen andre menn stå på torget uten å ha noe å gjøre. 4 Også dem sendte han av sted til vingården og lovet at han ved dagens slutt skulle betale det som var rimelig. 5 Midt på dagen, og ved tretiden på ettermiddagen, gjorde han det samme.

6 Klokken fem, en time før arbeidsdagen var slutt, var han der igjen. Også da sto noen menn ledige på torget. Han spurte dem: ’Hvorfor har dere ikke arbeidet i hele dag?’

7 ’Fordi ingen har leid oss’, svarte de.

’Da kan dere gå av sted og arbeide sammen med de andre i vingården min’, sa han til dem.

8 Da kvelden kom, ba jordeieren formannen sin om å kalle på arbeiderne for å gi dem lønnen. Han fikk befaling om å begynne med de som hadde kommet sist. 9 De mennene som begynte å arbeide klokka fem, kom da fram, og hver og en fikk en hel daglønn. 10 Da de som var leid først kom for å få sin lønn, trodde de naturlig nok at de skulle få mye mer. Men de fikk det samme beløpet.

11-12 Da begynte de å protestere: ’Disse dagdrivere har bare holdt på en time og likevel betaler du dem like mye som oss, til tross for at vi har arbeidet hele dagen i den intense varmen.’

13 ’Min venn’, svarte han, ’jeg har ikke handlet galt mot deg. Kom vi ikke overens om en normal daglønn? 14 Ta den og gå. Jeg tenker å gi alle lik lønn. 15 Har jeg ikke rett til å gjøre det jeg vil med mine egne penger? Eller blir du misunnelig for at jeg er sjenerøs?’ 16 Slik skal de som i dag har lav status være blant de fremste i Guds nye verden, mens andre, de som i dag er betydningsfulle, må holde seg i bakgrunnen.”

17 Da Jesus var på vei til Jerusalem, samlet han sine tolv disipler rundt seg og sa til dem mens de gikk:

18 ”Vi er nå på vei til Jerusalem. Der kommer jeg, Menneskesønnen[c], til å bli forrådt og utlevert til øversteprestene og de skriftlærde[d]. De skal dømme meg til døden 19 og overgi meg til de romerske myndighetene[e]. Romerne kommer i sin tur til å håne og piske meg og henrette meg ved å spikre meg fast til et kors, men på den tredje[f] dagen skal jeg stå opp fra de døde igjen.”

20 Litt seinere kom moren til Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus, bort til Jesus sammen med sine to sønner og falt på kne for å be om noe.

21 ”Hva vil du?” undret han.

Hun svarte: ”Jeg vil at du skal la mine sønner få sitte på hedersplassene nærmest deg når du skal regjere som konge, en på høyre side og en på venstre.”[g] 22 Men Jesus sa: ”Dere vet ikke hva dere ber om!” Og så vendte han seg mot Jakob og Johannes og spurte: ”Kan dere holde ut de fryktelige lidelsene som jeg må holde ut?”

”Ja”, svarte de. ”Det kan vi!”

23 Da sa Jesus til dem: ”Dere kommer nok til å få lide akkurat som jeg, men jeg har ingen rett til å bestemme hvem som skal sitte på min høyre og på min venstre side. De plassene er reservert for dem som min Far i himmelen velger ut.”

24 Da de ti andre disiplene hørte det Jakob og Johannes ba om, ble de opprørt. 25 Men Jesus samlet dem og sa: ”I denne verden opptrer kongene som tyranner, og herskerne har all makt over dem som står under dem. 26 Slik skal det ikke være blant dere. Den av dere som vil være leder, må være de andre sin tjener. 27 Den som vil være den første blant dere, må være de andre sin slave. 28 Følg mitt eksempel. Jeg, Menneskesønnen[h], har ikke kommet for å bli betjent, men for selv å tjene andre. Jeg har kommet for å gi livet mitt og kjøpe menneskene fri fra slaveriet deres under synden.”

29 På vei mot Jerusalem gikk Jesus og disiplene gjennom byen Jeriko. Da de dro fra byen, fulgte mye folk med.

30 Akkurat da satt to blinde menn ved kanten av veien. Da de fikk høre at Jesus kom gående, begynte de å rope: ”Herre, du som skal arve kong Davids trone,[i] ha medfølelse med oss!”

31 Folket forsøkte å få dem til å holde stille, men de ropte bare enda høyere: ”Herre, du som skal arve kong Davids trone, ha medfølelse med oss!”

32 Da Jesus hørte dette, stanset han, kalte dem til seg og spurte: ”Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?”

33 ”Herre”, sa de, ”at vi kan få se!”

34 Da fikk Jesus medfølelse for dem, og rørte ved øynene deres. Straks kunne de se! Etterpå fulgte de med ham.

<- MATTEUS 19MATTEUS 21 ->