1 En dag da Jesus underviste folket på tempelplassen og talte til dem om det glade budskapet fra Gud, kom øversteprestene, de skriftlærde[a] og folkets ledere bort til ham. 2 De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.

3 ”Det skal jeg snart si dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annet spørsmål. 4 Hva mener dere om dette: Var døperen Johannes sin dåp fra Gud eller ikke?”

5 De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Dersom vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på ham. 6 Men om vi sier at Gud ikke hadde sendt ham, da kommer folket til å steine oss. De er jo helt overbevist om at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.” 7 Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.”

8 Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”

9 Jesus vendte seg til folket og fortalte et bilde for dem. Han sa: ”En mann plantet en vingård og forpaktet den ut til noen som dyrket druer mens han selv reiste til utlandet og var borte i mange år. 10 Da tiden for å høste var inne, sendte han en av tjenerne sine til forpakterne for å hente den delen av avlingen som var hans. Men de overfalt tjeneren og sendte ham tomhendt tilbake. 11 Eieren sendte da en annen tjener, det samme gjentok seg med ham. Han ble mishandlet, forulempet og ble sendt bort uten å ha fått noe. 12 Også en tredje tjener ble sendt, men også ham skamslo de og jaget bort.

13 ’Hva skal jeg gjøre?’ sa eieren. ’Jo, nå vet jeg det! Jeg sender min egen elskede sønn. Han må de vel ha respekt for.’

14 Men da forpakterne fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’ 15 De dro sønnen ut av vingården og drepte ham.”

”Hva tror dere eieren gjør med disse forpakterne?” spurte Jesus. 16 ”Jo, han vil selv komme dit, og da henretter han de kriminelle bøllene og gir vingården til andre.”

Da folket hørte dette, protesterte de høylytt: ”Nei! Det kommer aldri til å skje!”

17 Men Jesus møtte blikket deres og sa: ”Hva betyr det som står i Skriften[b]:

20 Mens myndighetene holdt Jesus under oppsikt og ventet på sin anledning, sendte de noen menn som skulle late som om de var nøye med å følge Guds vilje, men i virkeligheten var de ute etter å ta Jesus for noe de kunne arrestere ham for. De ville etterpå overgi ham til de romerske myndighetene.

21 ”Mester”, sa de til ham. ”Vi vet hvor ærlig du er når du underviser. Du gir ikke etter for det andre mener og tenker, men sier rett ut det som er Guds vilje. 22 Fortell oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren?”

23 Jesus gjennomskuet den listige falskheten deres og sa: 24 ”Vis meg en romersk mynt. Hvem sitt bilde er det på den, og hvem sin signatur står under?”

”Keiseren”, svarte de.

25 ”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”

26 De klarte altså ikke å sette ham fast for noe av det han sa mens folket hørte på. Tvert imot var de så overrasket over svarene hans, at de ble helt tause.

27 Noen saddukeere[f] oppsøkte ham. Det er de som påstår at de døde ikke skal stå opp igjen, og derfor spurte de:

28 ”Mester, i Moseloven[g] står det at om en mann dør barnløs, da skal broren hans gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan gi ham[h] etterkommere. 29 Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg og døde barnløs. 30 Da giftet bror nummer to seg med enken, men heller ikke han fikk noen barn. 31 På samme måten gikk det med den tredje, og så fortsatte det til alle sju hadde vært gift med henne og var døde uten å etterlate seg noen barn. 32 Til slutt døde også kvinnen. 33 Hva skal skje med henne når de døde står opp igjen? Hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”

34-35 Jesus svarte saddukeerne: ”Det er bare her på jorden at menn og kvinner gifter seg. De som er verdige til å være med i den kommende verden, etter at de har stått opp fra de døde, kommer ikke til å gifte seg. 36 De skal heller ikke dø, men blir som englene. De er Guds barn, for de har stått opp fra de døde til et nytt liv.

37 At de døde står opp beviser Moses når han forteller om hvordan Gud viste seg for ham i den brennende tornebusken. Han kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.[i] 38 Gud er altså ikke en gud for døde, men for levende. Alle mennesker er levende for ham.[j]”

39 ”Det var bra svart, Mester”, sa noen av de skriftlærde[k] som sto der. 40 Og nå våget ingen å stille flere spørsmål til ham.

41 Jesus spurte: ”Hvordan kan dere påstå at Messias, den lovede kongen, er etterkommer av kong David[l]? 42 David selv skrev jo i Salmenes bok:

45 Mens folket lyttet, vendte Jesus seg mot disiplene og sa: 46 ”Ta dere i vare for de skriftlærde[n], som elsker å gå omkring i lange kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste rekke, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene. 47 I sin griskhet bedrar de hjelpeløse enker og tar alt de eier, mens de later som om de lever etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre kan høre på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”

<- LUKAS 19LUKAS 21 ->